Bibliotek

Retrospektiv kohortstudie som sammenlignet allogen osteokondral mosaikkplastikk (AOM) alene (n = 263) med AOM kombinert med høy tibial osteotomi (HTO, n = 176) for alvorlige bruskskader i talus (Hepple type V).

Kombinasjonsgruppen hadde lavere smertescore (VAS) på dag 7, bedre bevegelsesutslag etter 12 måneder, og høyere AOFAS- og MOCART-score ved 3 og 12 måneder (alle p-verdier signifikante). Inflammasjonsmarkørene var sammenlignbare mellom gruppene.

For pasienter med alvorlige bruskskader i talus kan tillegg av korreksjonsosteotomi gi vesentlig bedre funksjon og smertelindring, men prospektive studier trengs for å bekrefte funnene.

Kvalitativ studie (tematisk analyse) av 48 kreftpasienter ved tre sykehus som gjennomgikk et 6–12 ukers internettbasert CBT-I-program kombinert med opptil fire individuelle telefonveiledningsøkter med psykolog.

Tre hovedtemaer ble identifisert: mestring av programmet, relasjoner (til fagpersoner, familie og søvn) og nytte/grenser ved veiledningen. Flertallet var fornøyde, men mange rapporterte vansker knyttet til personlige forhold, ytre faktorer og de kognitive og atferdsmessige kravene i CBT-I.

Kombinasjonen av digital CBT-I og begrenset profesjonell telefonveiledning kan gjøre evidensbasert søvnbehandling mer tilgjengelig for kreftpasienter, men programmet krever tilpasning for å håndtere pasientenes sammensatte livssituasjon.

Systematisk litteraturgjennomgang (januar 2018–august 2023) etterfulgt av modifisert Delphi-konsensusprosess blant Asia-Stillehavs-regionens revmatologieksperter, resulterende i 14 konsensusanbefalinger vurdert med GRADE-metodikk.

Anbefalingene dekker måling av sykdomsaktivitet, bruk av konvensjonelle og målrettede sykdomsmodifiserende legemidler (inkl. JAK-hemmere og biologiske midler), vaksinasjon, infeksjonsscreening og behandling under graviditet – med oppdatert evidensgrunnlag sammenlignet med forrige versjon.

Gir klinisk relevante retningslinjer for RA-behandling i en region med stor pasientpopulasjon, og er nyttig referanse også for norske klinikere som behandler pasienter med asiabakgrunn eller følger internasjonale standarder.

Observasjonsstudie fra den japanske IORRA-kohorten med 154 RA-pasienter (237 behandlingsforløp) med eGFR < 60 mL/min/1,73 m², som startet biologisk behandling (TNF-hemmer, IL-6-hemmer eller CTLA4-Ig) mellom 2003 og 2018; analysert med invers sannsynlighetsvekting.

Samlet retensjon etter 3 år var 54,6 %. IL-6-hemmer hadde høyest retensjon (61,1 %), fulgt av TNF-hemmer (54,9 %) og CTLA4-Ig (43,3 %). IL-6-hemmer hadde best retensjon ved bivirkninger (90,3 %), mens CTLA4-Ig hadde lavest retensjon ved ineffektivitet (49,3 %).

For RA-pasienter med kronisk nyresykdom kan IL-6-hemmere være å foretrekke fremfor andre biologiske alternativer, selv om det lille utvalget (n=154) begrenser konklusjonsstyrken.

Post hoc-analyse av SPRINT MIND-studien, der 8 563 deltakere med hypertensjon ble klassifisert som ikke-avansert (stadium 2, n=5 632) eller avansert (stadium 3–4, n=2 931) hjerte-nyre-metabolsk (CKM) syndrom, for å undersøke om CKM-stadium påvirker nytten av intensiv blodtrykkskontroll på kognitive utfall.

Ved ikke-avansert CKM reduserte intensiv blodtrykkskontroll risikoen for sannsynlig demens med 38 % (HR 0,62; 95 % KI 0,46–0,85) og det kombinerte utfallet (demens eller mild kognitiv svikt) med 26 % (HR 0,74; 95 % KI 0,62–0,89). Ved avansert CKM ble ingen beskyttende effekt observert (HR 1,15 for demens; interaksjons-p=0,009).

Intensiv blodtrykkskontroll ser ut til å forebygge demens primært hos pasienter med hypertensjon uten alvorlig nyre- eller metabolsk sykdom, noe som har direkte betydning for hvem som bør prioriteres for aggressiv behandling.

To-armet parallell RCT med 80 rekreasjonsaktive voksne (49 kvinner, 31 menn) fordelt på høyintensiv multimodal trening (HIMT: 4 × 45 min/uke kombinert aerob- og styrketrening i sirkelformat) eller aktiv kontroll (ISCT: 2 × 45 min styrke + 2 × 45 min aerob per uke) over 7 uker ved tre treningssentre.

138 % av målt rekrutteringsmål ble nådd; gjennomførbarheten var god, men frafall og logistiske utfordringer i anvendt setting ble dokumentert. Begge grupper rapporterte positive opplevde utfall; spesifikke mellomgruppeforskjeller i fysiologiske mål er ikke rapportert i sammendraget.

Studien viser at høyintensiv kombinasjonstrening er gjennomførbar og akseptabel i ordinære treningssentre, men understreker metodiske utfordringer ved å forske i kommersielle, ikke-kontrollerte omgivelser.

Longitudinell studie av 2 081 deltakere fra AGES-Reykjavik-studien med målinger i midtlivet (50 år) og sent i livet (76 og ~81 år), der endringer i epigenetisk aldringshastighet (DunedinPACE) ble koblet til hjerne-MRI og kognitiv funksjon.

Overgang til akselerert biologisk aldring var assosiert med lavere hjernevolum og økt risiko for demens. Assosiasjoner med hjerneinfarkt og kognitiv funksjon reflekterte i stor grad kumulative livsløpseksponeringer snarere enn biologisk alder alene. Sen-livs biologisk aldring medierte delvis sammenhengen mellom kardiovaskulær helse i midtlivet og hjernehelse.

Kardiovaskulær helse tidlig i livet påvirker hjernehelsen i alderdommen, og dynamiske målinger av biologisk aldring kan i fremtiden brukes til å identifisere hvem som har størst risiko for demens.

Multisenter-kohortstudie (BioHermes) med 176 amyloid-positive personer med Alzheimers/MCI og 173 alders- og kjønnsmatchede kontroller, der plasma-cytokiner ble målt med Luminex og analysert med prinsipalkomponentanalyse.

En proinflammatorisk komponent (komponent 2) var forhøyet ved AD/MCI og hos afroamerikanske deltakere, og var sterkt assosiert med dårligere kognisjon uavhengig av NfL, p-tau217 og GFAP. En annen inflammatorisk komponent (komponent 1) påvirket kognisjon indirekte, mediert via nevrodegenerasjon (NfL).

Betennelse bidrar til kognitiv svikt ved Alzheimers via minst to ulike biologiske mekanismer, noe som åpner for mer målrettet immunmodulerende behandling basert på pasientens betennelsesprofil.

Kvalitativ studie der 14 innlagte pasienter ved en psykiatrisk akuttenhet i Tyrkia ble intervjuet etter deltakelse i sykepleierledet gruppeyoga (minst 8 sesjoner over 4 uker; totalt 26 deltakere i programmet).

Fire hovedtemaer fremkom: emosjonelt og mentalt velvære (avslapning, emosjonsregulering, økt selvbevissthet), fysiske effekter og kroppssansing, styrken i fellesopplevelsen (motivasjon og sosial tilknytning), samt utfordringer knyttet til fysisk belastning og miljøbegrensninger.

Funn tyder på at sykepleierledet gruppeyoga kan være gjennomførbart i akuttpsykiatri, men studien er liten og kvalitativ – kausalitet og generaliserbarhet kan ikke fastslås.

Narrativ oversikt over epidemiologisk og mekanistisk litteratur om sammenhengen mellom svangerskapsdiabetes (GDM) og kreftrisiko, med særlig fokus på hormonrelaterte kreftformer som endometrie- og brystkreft.

Epidemiologiske data antyder økt risiko for hormonsensitive kreftformer etter GDM; foreslåtte mekanismer inkluderer hyperglykemi, hyperinsulinemi, kronisk lavgradig inflammasjon og insulin/IGF-1-signalering via PI3K/Akt/mTOR. Forfatterne understreker at mange mekanistiske koblinger foreløpig er inferert fra bredere onkologisk litteratur og ikke direkte demonstrert ved GDM.

Kvinner med tidligere GDM bør følges opp med tanke på langtids metabolsk og onkologisk risiko, men evidensgrunnlaget er ennå ikke sterkt nok til endrede screeningrutiner.

Retrospektiv kohortstudie basert på 100 % Medicare-data (USA, 2017) med 29 828 hjemmeboende voksne ≥66 år som gjennomgikk ett av syv akuttkirurgiske inngrep. Utfallsmålet «healthy days at home» (HDAH) ble beregnet som dager i live utenfor institusjon de første 365 dagene etter operasjon.

Gjennomsnittlig HDAH var 307,9 dager etter høyrisikoinngripen (tarmreseksjon, laparotomi m.fl.) mot 345,3 dager etter lavrisikoinngripen (appendektomi, kolecystektomi; p<0,001). Mer enn 2 komorbiditeteter var assosiert med 16,3 færre HDAH. Faktorer som reduserte HDAH inkluderte høy alder, multimorbiditet og høyrisikoprosedyre.

HDAH fanger opp funksjonell bedring og institusjonsbyrde bedre enn korttidsmortalitet alene, og bør vurderes som standard utfallsmål i fremtidig forskning og klinisk beslutningstaking for eldre akuttkirurgiske pasienter.

Omfattende oversiktsartikkel i Physiological Reviews som gjennomgår 60 års forskning på langtidspotensiering (LTP) og langtidsdepresjon (LTD) som synaptiske mekanismer for læring og hukommelse i pattedyrhjerner.

Gjennomgangen dokumenterer at LTP er den best støttede mekanismen for synaptisk plastisitet og hukommelsesdannelse, med evidens på tvers av sensoriske, motoriske og kognitive funksjoner – fra å lære et instrument til å tilegne seg språk. Samlet forskning støtter at LTP varierer og utvikler seg gjennom hele livsløpet.

Gir et solid vitenskapelig grunnlag for å forstå hvorfor fysisk aktivitet og læring fremmer hjernehelse, og hvordan hukommelsestap ved aldring og sykdom kan knyttes til svekket synaptisk plastisitet.

Prospektivt register med 9 761 pasienter (gjennomsnittsalder 73 år, 57 % kvinner) med nativ trikuspidal regurgitasjon (TR) ble analysert med forklarbar kunstig intelligens (EAI) for å identifisere prediktorer for langtidsmortalitet under medisinsk behandling.

2 676 dødsfall skjedde over 3,8 år i gjennomsnitt. Hemodynamiske mål – særlig forhøyet pulmonalarterietrykk og høyreatrialt trykk – var sterkeste prediktorer, etterfulgt av alder og komorbiditet. Høyreventrikkeldysfunksjon og effektivt regurgitasjonsareal (EROA) overgikk integrert TR-gradering og TRIScore som prognostiske markører.

Funn fra et av de største TR-registrene hittil kan forbedre risikostratifisering og bidra til mer presis beslutningsstøtte for når kirurgisk inngrep bør vurderes.

Narrativ oversiktsartikkel som gjennomgår mekanismene for jernhomeostase og jernavhengig celledød (ferroptose) i lungen, med fokus på aldring og eksponering for oksygen og partikler.

Forstyrret jernbalanse driver lipidperoksidasjon og ferroptose, og bidrar til patologien ved en rekke lungesykdommer – fra hyperoksisk lungeskade hos nyfødte til astma, KOLS og pulmonal fibrose hos eldre. Jernregulering påvirker inflammasjon, mitokondrieenergetikk og vevs­remodellering i både bronkiale og alveolaere rom.

Jernmetabolismen fremstår som et potensielt terapeutisk mål ved kroniske lungesykdommer, særlig hos eldre – et felt med svært få godkjente behandlinger.

Systematisk oversiktsartikkel om fotobiomodulasjon (PBM) – lysterapi med lav intensitet – som behandling for nedsatt sårtilheling ved diabetes mellitus, med fokus på mitokondriell homeostase som virkningsmekanisme.

PBM forbedrer mitokondriefunksjonen via cytokrom C-oksidase i elektrontransportkjeden, øker ATP-produksjon, hemmer dynamin-relatert protein 1 og fremmer mitofusin-2-ekspresjon, noe som reduserer oksidativt stress, demper inflammasjon og fremmer makrofagpolarisering mot helbredende fenotyper.

PBM er en ikke-invasiv og tilsynelatende trygg behandlingsmodalitet som kan ha klinisk nytte ved diabetiske sår, men gjennomgangen mangler tallbaserte effektstørrelser fra RCT-er – klinisk oversettelse krever mer kontrollert evidens.

Narrativ oversiktsartikkel som systematiserer kunnskap om myokiner – proteiner utskilt fra skjelettmuskulatur under trening – og deres effekt på beinomsetning via signalveier som Wnt/β-catenin, MAPK, PI3K/AKT og NF-κB.

Trening-induserte myokiner regulerer osteoblastdifferensiering, osteoklastogenese og osteocyttenes mekanosensing. Forfatterne foreslår et «tripartitt muskel-bein-immun-akse»-rammeverk der myokiner også modulerer immuncelleaktivitet i beinmargen, med dysregulering som bidragsyter til aldersbetinget osteoporose og sarkopeni.

Gir mekanistisk grunnlag for at styrke- og utholdenhetstrening bør betraktes som direkte farmakologisk intervensjon mot beinskjørhet, ikke bare belastningsstimulering.

Systematisk oversikt (38 studier, PubMed og Embase til april 2025) av forekomst av rusmiddelavhengighet og atferdsavhengighet hos voksne med psoriasis, atopisk dermatitt, hidradenitt, alopecia areata, urtikaria og vitiligo.

Alkoholavhengighet ble rapportert med prevalens opp til 50 % og nikotinmisbruk opp til 40 % i de inkluderte populasjonene; psoriasis, atopisk dermatitt og hidradenitt var mest studerte. Metodologisk kvalitet varierte betydelig mellom studiene.

Klinikere som behandler kroniske hudsykdommer bør rutinemessig screene for rus- og avhengighetsproblemer, da disse kan påvirke sykdomsforløp og behandlingsrespons.

Oversiktsartikkel som gjennomgår fase III-studien CAPItello-281 (NCT04493853), der pasienter med PTEN-defisient metastatisk kastrasjonsnaivt prostatakreft ble randomisert til capivasertib (AKT-hemmer) pluss abirateron/ADT versus abirateron/ADT alene.

Tillegg av capivasertib ga signifikant forbedret radiografisk progresjonsfri overlevelse i PTEN-defisient subgruppe; kombinasjonen fikk FDA-godkjenning. Viktigste bivirkninger var hyperglykemi, diaré og utslett.

Pasienter med PTEN-tap – en aggressiv undergruppe – har nå et første godkjent målrettet behandlingsalternativ som supplement til standardbehandling.

Kombinert in vitro- og musemodellstudie som undersøkte om β2-adrenerge signaler (aktivert av stresshormoner) påvirker følsomheten for sorafenib og ferroptose i nyrecellekarsinomcellelinjer med ADRB2-ekspresjon, inkludert restraint-stressmodell med forhøyede katekolaminivåer.

Isoproterenol-stimulering av ADRB2 reduserte sorafenibs evne til å indusere ferroptose og økte celleoverlevelse; ADRB2-knockdown gjenopprettet sorafenibsensitivitet. Effekten ble bekreftet in vivo i stressede mus.

Kronisk stress kan direkte svekke effekten av visse kreftmedisiner – funnene (dyrestudie/cellekultur) antyder at stressreduksjon eller betablokade kan ha klinisk relevans ved nyrecellekreft, men humane studier mangler.